Følgere

tirsdag 9. juni 2015

O- Deichmannske Musikkavdeling; Hvor ble Raddisenes Varmestue av? Og HVOR er den henne i Bjørvikas Nye LUXUS-Deichmann?!

"Mot Deichmann!" 
Deichmanske Bibliotek sett i fra Akersgata en gang mellom 1965-70 iflg Info vedlagt i "Oslobilder.com"
"Ka-sa?"
"Raddisenes Varmestue? Som i venstreradikale slasker som sitter og daffer?"
"Nei VETTDUHAVH!Dette er; Musikkstudiets høye beskytter og ressurssenter. Dette er et fort. En Bastion! Et...et...en.."

Deichmanske Biblotek; Musikkavdelingen 17.12.1975 iflg. Opplysningene vedlagt bildet i "Oslobilder.com". "Ikke Til Hjemlån" var LP'ne som en kunne lytte til f.eks i en Komfortabel lenestol ved Rundebordet & Tidsskrift-Hyllen; eller ved en av de mer asketiske Lesepultene. Platene i "Trauet" nærmest i bildet var Musikkavdelingens Jazz & Vise / Blues- Arkiv. Siden nærmest Lesepultene var viet Labelen "Deutsche Grammaphones"  "Archiv-Productions"- Innspillinger. Ofte innspillinger gjort med Autentiske instrumenter fra perioden Musikken kom i fra. Men det var i  fra Jazz- Bunken mye av UTs tidlige Jazz- Oppdragelse & Oppdagelse ble lagt og utført! Den ser litt glissen og stusselig ut i dag, liksom,  (Jazz er kun de to hitterste radene) i disse "Alt- tilgjengelig- over- alt- når- som- helst" tider.
Ja: slik kunne det kanskje ha utartet seg om jeg hadde konfrontert dagens ledelse ved Deichmanske Biblioteks Musikkavdeling med det faktum, at ved sin oppstart i 1974,
var det i tillegg til å være et- nytt Ressurssentrer for Musikkstudenter og Seriøst Musikkinteresserte;
også et nytt tilbud til Byens befolkning til å kunne låne LP-plater med hjem-
nesten på samme måte som med bøker:
Det kreves registrert Lånekort, og tilbakelevering etter én måneds hjemlån.

Men da dette tilbudet ble umåtelig populært, var det streng rasjonering på utlånstilbudet.
(Og lånekortet måtte være det s.k. "Voksen-kortet"; som en kunne få registrert f.o.m. 12-års alder. Musikkavdelingen hadde allikevel en nedre aldersgrense på 14 for å låne LPs eller Kassetter (Kan ha vært 13!) )
Og således kunne en kun låne med seg 2 LPs ad gangen per pers.

Man kunne også komme dit for å lytte til musikk etter eget valg fra plater tilknyttet det s.k. "Spillebordet".
Enten i studiesammenheng, eller kun for rekreasjon.
Et eget Plate-arkiv er tilknyttet "Spillebordet": 6 stk SONY platespillere, og et "Rundebord" med fem komfortable lenestoler med individuelle  headset til hver sitteplass.

Det var også Leseplasser (Lite skrivebord / stol), også med tilknyttet hørelurer.
Der kunne Studenter,, eller andre med interesse sitte å studere Noter og Partiturer, eller annet tilknyttet Musikken de lyttet til.
Dette tilbudet var spesielt benyttet etter skoletid. Og mellom 15.30- 17.30 var de fleste lyteplassene besatt. Rundebordet med lenestolene var naturlig nok det mest ettertraktede.

I dette lyttearkivet; var det ingen Rock'n Roll skiver.
Rocken var fremdeles i sine oppvekstår; og var ikke sluppet inn i "Det Gode Selskap" riktig enda.
Det nærmeste en kom, var de av vise- artistene som hadde elektrifisert Musikken sin på 60 & 70 tallet (Bob Dylan, f.eks). Og Den nye elektriske jazzen, vel og merke.

Men; De kjøpte inn de Engelske Musikkavisene: Både "Melody Maker" , "Sounds" og ikke minst "New Musical Express; best kjent som "NME".
Disse var fin lektyre mens en hørte på en skive.

Musikkavdelingen tilknyttet seg også Innvandrerungdom, ved å ha et attraktivt tilbud av Pakistansk og Indisk Musikk. Da særlig Soundtracks til forskjellige Bollywood- filmer.
Og det var faste brukere (slik som UT).

Fra Musikkavdelingen åpnet den gang i 1974; fikk jeg muligheten til å utforske musikk jeg var nysjerrig på. Særlig Jazzen ble Interessant, etterhvert som den begynte å bruke elementer vi kjente i fra Pop og Rock-Musikkens mer kreative segment.
Elektriske instrumenter.Nyskapende  Cover-design. Og ikke minst Nyskapende Musikk!

Utlåns-arkivet var derimot en helt annen historie. De hadde en troverdig Pop/Rock- katalog. Men det meste av dette var alltid utlånt.
Spesielt de to første årene etter avdelingen åpnet, hadde en flaks om en fant noe av de tyngste navnene.
F.eks om en så noe interessant ble levert inn, så ventet man til den ble trillet ut for å bli plassert ute i hyllene.
Det var, hvis den ikke allerede var reservert, og det var venteliste på å få låne den. For det ble kjøpt inn få eksemplarer av hver tittel(!)

Takket være dette tilbudet, fikk jeg en av mine "Near Religious"- lytter-opplevelser;
ved at jeg en lørdag formiddag kikket innom, og så en LP stående i  stålnetting- tralla som inneholdt Nyinnkjøpte plater for utlån.

Det var et Grønntonet nærbilde-portrett av en langhåra og tynnskjegget fyr med et drømmende uttrykk i ansiktet.
Det kunne se ut som om bildet var tatt på utsiden av et vindu hvor noen regndråper hadde begynt å trille nedover glasset.
Jeg kjente igjen navnet i fra den skiva med trick-bildet av et bøyd Klokkespill-rør over en strand hvor skummende bølger slår inn. "Mike Oldfield"
Tittelen var Mystisk og samtidig lokkende: "Ommadawn."

Jeg snudde coveret og så et bilde av en harmonisk gjeng ute i det fri.
Voksne og barn i fra alle verdens hjørner, kunne det se ut som.
Ihvertfall så var instrumentene som ble spilt; for det meste av Mike Oldfield selv, av et vidtfavnende geografisk spekter.
Mike Oldfields "Ommadawn". Musikalsk Åpenbaring & "Near Religious - Experience" fra Deichmanske Utlånstilbud.

Og da jeg vel hjemme igjen satte skiva på tallerkenen; og de første hypnotiske tonene fra "Ommadawn" - temaet bølget ut i det lille gutterommet mitt denne forsommerdagen, svevde jeg over grønne enger og så harer og lure rever bykse over "The Moors", inn i skogkrattene. Og se; i skogen er det en sildrende bekk hvor en vandringsmann har funnet fram fløyta si og tar en trall etter å ha drukket seg utørst av det solglitrende vannet.
Til hest-Til hest over heden mot vertshus, og jernbanen mot havet.
Over til fremmende kontinenter, til man  kjørte over den Afrikanske savannen i solnedgang.
Mens giraffer og nesehorn løper ved siden av jeepen, hvor vi senere spiste tørket kjøtt og tilbehør rundt leirbålet mens trommene drønner og kvinnene danser og chanter "Ommadawn";
Den mektigste av alle daggry og solnedganger.

Vel hadde jeg nok oppdaget skiva på annet hold om jeg ikke hadde funnet den der på Deichmanske Musikkavdeling. Men det var der jeg fant den; Ikke sant?Mitt eget, Musikalske Kontinent å Oppdage. Mitt private "Columbi Egg"!

Sosiologisk Analyse av den typiske Deichmanns Musikkavdeling-bruker eller:
"En Deich-Mann":

  • Mannsperson i alder 18- 25
  • Langt hår & evt skjeggvekst
  • Klesstil type "Very Casual, with an Oriental Twist"
Detaljer:
  • Strikkelue i multifargede striper (UTEN dusktopp!)
  • Skulderveske i grå lerett; Gjerne med Buttons som viste Venstresidens Politiske kampsaker.
  • Variasjonen var som regel Mer Oriental Twist = Mindre Politiske Buttons!
Favorittplater i Lyttedisken:

Keith Jarrett / Jan Garbarek / Palle Danielsson / Jon Christensen:
"Belonging"
Keith Jarrett (Med Jan Garbarek): "Belonging". Denne var det et beinhardt Kappløp for å slå kloa i etter endt Studiedag! MAX Volum!



















Keith Jarrett: "The Köln Concert". Denne ville også mer perifere evt aspirerende "Deich-Menn" av begge kjønn høre! Merk label på Cover "Zonderpreiz Die Schallplatte"! DET er Pris som har vaska seg, det!















Garbarek/Bobo Stensson-Quartet "Wich-Tai-To". Deich-Mann- Favoritt!

















Ketil Bjørnstad:"Åpning". K.B's Debut, Unnskyld KNALLSTERKE Debut,. Og en Standard for alle værende, og blivende "Deich-Menn"!














MAHAVISHNU Orchestra: "Visions Of The Emerald Beyond". Å lytte til denne; satte en "Deich-Mann" i en "Blissful state of Delight"!


















Miles Davis: "Bitches Brew": "Deich-Mennenes" Hellige Gral! Raddis-Hippiene fra Forsøksgym VALFARTET til "Deichmann" (Via Slottsparken) for å høre på denne!

Terje Rypdal: "Odyssey". Dobbel-LP, med Svein "Crico" Kristiansen på Trommer. Brynjulf Blix på sterkt modifisert Hammond, og Torbjørn Sunde på Trombone. På bass var selvfølgelig Sveinung Hovensjø.MED Fuzz og Wah-pedaler! Her spiller også Terje Rypdal Sopransax. KLASSIKER! Nærmest Legendarisk!



















Terje Rypdal "Bleak House" Original "Polydor"- Utgave; Og DEICHMANN's eks. En Klar "Deich-Mann" -Favoritt!






















Å skulle høre disse skivene for en vaskekte "Deich-Mann"; innebar et visst rituale:
Platen hentes fra lyttearkivet med sylskarp presisjon.
"Bleak House";. Her i billigutgave på "Karusell GOLD"-Labelen. Og Mitt (første) eks; Kr.25.- hos Ringstrøms i 76!
En "Deich-Mann" visste alltid til enhver tid hvor favorittskivene stod i bunken.
De ble identifisert ved Coverets farge, og tekstur i øvre kant.
Selve utvelgelsesprosessen tok bare sekunder for En Deich-Mann; og gjerne i én bevegelse fra utvelgelse til levering hos Biblotekaren; som innebar en 360 snuoperasjon
(Se bildet. Her kan også en mulig Deich- mann skimtes i den mest ettertraktede lenestolen: Under vinduet med utsyn over lokalet!)

Men besynderlig nok; valgte ofte Hard-Core Deich-Menn en plass ved de mer asketiske lesebordene.
Dette innebar ingen forskjell i lydkvalitet, da headsetene var identiske ved samtlige plasser.
"Bleak House" (Karusell-GOLD) Bakside. MERK Priskode "LP2" (Ca Kr. 35 ny pris)
Men det var en viktig forskjell:
Muligheten til å fysisk gi seg hen til lytteopplevelsen var på et helt annet nivå ved lesebordene, da stolene gjorde at man satt mere rett opp og ned,
og dermed hadde rom for å svaie opptil 40-grader begge retninger.
Terje Rypdal: "Whenever I Seem To Be Far Away". Kanskje hans mest misforståtte skive. Her hører vi hans tydelige inspirasjon av Komponister som Gyrgöry Ligeti (Som komponerte cluster-kor-Musikken brukt i "2001-A Space Odyssey"), og Igor Stravinskij. Og den Elektriske Miles Davis!
Det kunne også hatt en sammenheng med studiebakgrunn, og en instinktiv utvelgelse av den type sitteplass som gir best konsentrasjon.


Dette, er dog ikke bekreftet på dette stadium.
Lenestolene var bedre for den totale drømmereise; en nærmest sjamanistisk lytteropplevelse for Deich- Mannen.
Hvor dypt i trance en Deich-mann befant seg når han satt i disse lenestolene, kunne ofte indikeres etter graden av plutselige utbrudd av nynning etc.
Etter at plassen er valgt; ifører Deich-Mannen seg headsetet, og fokuserer på Volumkontrollene, som er to skyvepotmetere for henholdsvis høyre og venstre kanal (Stereo).
Disse, ble således skjøvet rett opp til MAKS-VOLUM; og så var seansen i gang.

På et tidspunkt jeg ikke husker nøyaktig; antagelig rundt 1978; skiftet de ut Hodetelefonene med noen Signalrøde digre Bowls som hadde volumkontrollene montert på selve høreklokken.
Disse var helt klart mer komfortable å ha på seg, ja.
Men de hadde et Major Probem: 
ILLUSTRASJONSFOTO!

For-forsterkeren var adskililg freskere enn i de gamle med skyvepot-er på Armlenet, slik at når en intetanende Deich-Mann valgte ut sin Keith Jarrett, Rypdal eller Miles Davis;( for ikke å snakke om de sarte, voksbleke Klassisk-studerende unge drenge og piger) kunne en se rive av seg høreklokkene med en grimase i ansiktet som uttrykte 50/50 Sjokk og smerte..
For dette, var virkelig høyt!
Det hørtes ut som om noen hadde slått på en liten transistorradio som stod og ristet på et av lesebordene!
Og det var et stykke presisjonsarbeide å stille inn volumet.
Potmeterne var ikke av spesielt god kvalitet; og ga ett, for lavt nivå opp til ca "kl.9.00", men så, mellom Kl.9 og kl.10 sa det bare PANG og det ble så jææævla høyt, at en røsket de av knollen så fort som råd var. Da var trikset, og lirke de opp til Kl.11, og så lirke gradvis nedover til ønsket nivå. En omstendelig og konsentrasjonskrevende prosess, som tok unødvendig mye av tiden en skulle bruke til å høre MUSIKK!

Dermed, etter mye lirking og defekte volum-potmetere og for alt jeg vet; Hørselsskader. Ble de om ikke så veldig gode, men vante headsetsa montert tilbake.
Og med velbehag og lukkede øyne kunne alle Deich-Menn av begge kjønn (Jada!) sette seg ned og plassere peke og langfinger trygt i sporet for skyvepotmeterne for høyre og venstre kanal.
Det var jo faktisk nesten som en slags Finger-Skiløype med en ultrakomprimert superdistanse hvor målet var MAX-VOLUM og premien den Fineste, mest Groovy Musikk!
Da CD-Platene nådde sitt høydepunkt.
Og PC'n begynte så smått å forankre seg i hverdagen. (Foreløpig mest hos den yngre generasjon; da Internett var helt i startfasen, og stort sett var en Datanerd- greie)
Ble bruken av Deichmannske redusert til å gjelde de som Studerte Musikk, eller på annen måte forholdt seg til Musikk i Yrkeslivet.

Da internett begynte å nå ut til de fleste av oss; var Utlånsdelen overflødig da en kunne finne mer informasjon en trengte  på nettet; selv om en selv måtte foreta kvalitetskontrollen, med mindre det hadde et relevant autensitets-stempel.
For alle kan som kjent legge ut "Informasjon" på nettet.
Dette var noe som ikke alle nødvendigvis tenkte over, og tok for gitt at Internett var et slags publiseringsforlag med faktakonsulenter og kavalitetssikring, og ikke minst et nåløye å komme igjennom med det en ville ha publisert.
Nå vet alle, (ihvertfall de aller, aller fleste), at det, er det slett ikke.
Men alt det derre er en helt annen sak.

Men ett er sikkert:
I den analoge tidsalder i det 20de århundret, var Deichmannske Bibloteks Musikkavdeling et uvurderlig tilbud for alle oss Musikkelskere her i byen.
Der kunne vi skolere oss utover den noe underlige Musikkundervisningen vi hadde ihvertfall i grunnskolen, og til dels på videregående; selv om en gikk på Musikkrettede artiumsstudier.
All Musikkundervisning ble formidlet via hierarkiet med den Klassiske Msikken øverst, og så ble alle andre musikkslag ordnet nedover pyramiden, med Pop og Rock-musikk nederst.
Aller nederst var det som gikk i sekkbetegnelsen "Disco".

Det gjaldt også oss som holdt Pop Rock, og evt Jazz øverst på rangstigen, og mente at Disco- folk var de som kun kjøpte "Musikk" etter saueflokk-mentaliteten, og de klassiske? Vel, de var som de var.
Med skam og melde,forkastet en haugevis med Soul, Funk og Vokal Soul-jazz som "Disco" og holdt seg egentlig med en Musikksmak som var minst like snever og skylappbehengt som Square"- generasjonen og deres gul-retanglete "Deutsche Gramophone"- skiver.

I vår Binære Samtid; er disse problemstillingene "En Saga Blott", som det hette seg en gang.
For lenge siden.
Nå kan ALLE høre sin Favorittmusikk akkurat når vi vil; og tenk dere å kunne foreta en tidsreise, tilbake til en vanlig torsdag i 1976; og satt seg ned ved en IHUGA "Deich-mann"; komplett med den grå lerrets-skulderveska og den stripete, Fargeglade strikkeluen, Afghanerpelsen, og Cordfløyels-buksene med sleng. Og fortalt om hva som ville komme når vedkommende runder ca 50.
Eller ikke engang så lenge til! For om bare FIRE ÅR, kommer SONY med sin første "Walkman"!

Alt fremlegges med lavmælt entusiasme og et stort smil.som sikkert fortoner seg ganske skremmende for denne vår utvalgte "Deich-mann", eller kanskje ikke, da han jobber helgene som nattevakt på Gaustad Psykiatriske Klinikk (Noe som var en vanlig Studentjobb på den tiden).

Men allikevel, så må han stusse; For det KAN ha stått i "Hi-Fi og Elektronikk" om den kommende Walkmanen.
Eller antagelig gjorde det nok det HELT SIKKERT, da jeg kan huske at det stod om de første prototypene på CD-Plater der så tidlig som i 1976; som kom noen år ETTER Walkman ble sluppet på markedet!
"SONY-"Walkman"! Fremdeles en framtidsdrøm i 1976!"

Men historien om Internett og nedlasting av Musikk (Som har blitt begrenset til bare en mikroskopisk mulighet i forhold til hva det var for bare, si fem år siden!) må nok høres spinnvill ut!
Det var bare så vidt jeg fattet det selv, da jeg fikk meg PC i 2006.
Javisst hadde jeg hørt, og visste at det var noe som "Alle" gjorde, og Platebransjen var helt fra seg av panikk.
Men jeg måtte foreta en prøve selv før jeg riktig klarte å tro 100% at det var mulig!

HVA ville Deich-Mannen ha sagt? HVORDAN ville han ha reagert?

"Hæ-hæh-he-øøøøh...Hva er "Walkmad" for noe?"
Mest ivrig etter å kunne fortsette med og digge Terje Rypdal's "Bleak House".

Da MÅ vi nok rette, selv om vi må ha det HIMMELHØYT under taket for feil-høring og feil-oppfatninger av 21st Century teknologisk vokabular i 1976!
"Ikke "Walkmad", men "Walk-M-A-N"!
Det er en kassettspiller du kan ha i lommen, koble til en hodetelefon (Den er mindre enn de vi har i dag) Og høre eeeh..."Bleak House" for eksempel akkurat Hvor du Vil!"
"Hæh? På KINO også?" spør Deich-mannen, på alvor, virker det som.
"Hvorfor i ALLE DAGER skal du bruke Walkmanen din på KINO?!
Vel, eh....; rent teoretisk, så ja, Men lyden fra hodetelefonen vil lekke, og de som sitter nærmest deg vil bli drittsure!"
"Heh-hæ-hæ.hæææ......Walkmad...he-he-he...Lekke? Er'e VANN i'n elle'?"
I Tidsreiseperspektivet; gikk det merkelig fort å miste tålmodigheten med En "Deich-Mann".
Selvpålagte formaninger til tross.
"Nei for FAEN selvfølgelig er det ikke....eh..WalkMAN; heter det WalkMAN; O-K?"
"Far-Out, esse....Hei har'u hørt at...."
Tilbygget hvor Musikkavdelingen ble plassert under bygging i 1971....

Og DER, bestemmer vi oss for å reise tilbake til nå-tid; og et NYTT Hoved-Deichmann i Bjørvika bak Operaen ved "BARCODE", og de ubebodde Luksus-Leilighetene som kun er i bruk til "Studio"-virksomhet og "Representasjon".
Forhåpentligvis, vil en Kulturinstitusjon som Deichmanske Bibliotek hente litt LIV til vår Nye bydel og SUPER-Hovedgate.
Dette, HVIS den blir bygd, vel og merke.
Underlige "Avsløringer" på Nyhetene om "Budsjettoverskridelser" i Milliardklassen allerede før så mye som et spadetak er tatt, langt mindre før noen Grunnsten er sermonielt lagt ned.
NYE Deichmanske Bibliotek ved ett av dem? Dette bygget har vel fått størst oppmerksomhet som Nye MUNCH-MUSEET; Men skulle ikke da DEICHMANSKE også være i samme bygg?

NYE Deichmanske MK-II! Jeg er litt forvirret; Blir det denne (Som er MIN favoritt) Eller den over; eller BEGGE DELER? Alle DEICH-MENN og KVINNER venter i ÅNDELØS SPENNING, med Go' Foten og Lesebrillene klare!

Vår Riks-Surgubbe, og nærmest Bibliofobe Carl I. Hagen, mener at "Vi bare skal drite i hele Deichmanske Bibliotek" (Nærmest ordrett sitert!) Noe som jeg opplever som en dypt støtende, og sterkt Provoserende uttalelse basert på en Kunnskapsløs, enfoldig, og ikke minst avleggs motvilje mot "Sånne som leser";
som i Calle Surpomps verden antagelig har "Runde briller og skjegg", og jentene; er sånne "stygge" med "Lilla skjerf"; og på Deich-Mennenes tid, VAR faktisk dette Student/Intelektuell-Looken.
Men både ytre framtoning og Kulturelle horisont har forandret og utvidet seg betraktelig, og (en) ny(e) generasjon(er) har kommet til.
6
Alle Leseglade og ikke minst Alle "DEICH-MENN"s Far! SELVESTE Carl Deichman! "SUPER-Deich.!"

Og disse er vi forpliktet å gi et Oppgradert, Nytt og Moderne Deichmanske Bibliotek som står i forhold til det som i dag finnes av nye media og tilgangen til disse.
Samt minst like viktig, å bevare tradisjonelle lese og for den del, Studie- mønstre:
Boken og Det Linjerte Spiralheftet og Pennen.

Noe av en utopi at dette vil ha en rennesanse (Notere med penn i Linjert hefte med spiralrygg)
Men HEY! DET sa de om Vinylplaten også; da CD'n kom.
Og vi ser i dag med glede, hvordan DET utviklet seg!

SE OPP BJØRVIKA!: DEICH-MENNENE (Og Kvinnene) KOMMER TILBAKE!